Eventyr i Chile

Torres del Paine nasjonalpark ligger i Torres del Payne-distriktet, Ultima Esperanza-provinsen, i regionen Magallanes y Antartica Chilena, Chile. Den offisielle overflaten er 227 298 hektar.
 
Parken ble grunnlagt den 13. mai 1959 som Turismo Lago Grey nasjonalpark. To år senere ble parken navngitt Torres del Paine nasjonalpark. I dag er parken en del av Chiles nasjonale beskyttede områder.
 
CONAF (National Corporation of Forest) administrerer området siden 1973 og opprettholder en permanent besetning i parken siden 1975. Parkvokterne, kvinner og menn som bor i parken, er avgjørende for å bevare områdets biologiske mangfold, deres natur- og kulturarv for fremtidige generasjoner.
I april 1978 ble parken startet som biosfærereservat av UNESCO, og siden da tilhører den den utvalgte gruppen representative områder fra de ulike økosystemene i verden.
 
I november 2013 kvalifiserte nettstedet virtualtourist.com fra TripAdvisor Media Group parken som den 8. verdens under, etter en fire måneders konkurranse der folk måtte velge en turistdestinasjon blant 330 forskjellige steder i over 50 land.
 
Torres del Paine nasjonalpark har opplevd en viktig økning i antall besøkende, 115 000 per år, og er den tredje mest besøkte parken i landet.
 
Parkhistorie
For ca. 12 000 år siden kom den første gruppen av jeger-samlersamfunn til Sør-Patagonia, som senere ble kjent som Aonikenk eller Tehuelches ('Folket i sør' på Mapudungun). Disse gruppene tilhørte en tidlig menneskehet som aldri okkuperte territoriene til Torres del Paine nasjonalpark, men tilstøtende områder til parken. Til dags dato er den eldste registreringen som inneholder menneskelig aktivitet inne i dette området, for 6 500 år siden.
 
Den første eventyreren som reiste gjennom disse territoriene var Baqueano Santiago Zamora (1870-1890), som ble ekspert på regionen. Senere kom Ignacio Serrano Montaner (1846-1888). År senere sendte den chilenske regjeringen Tomas Rogers (1879-1890) til området for å avdekke.
 
Den første turistekspedisjonen til Torres del Paine ble organisert i 1879 av Lady Florence Dixie, som sammen med en gruppe venner var de første turistene som kom fra Europa for å beskue Paine-fjellkjeden. Senere gjennomførte forskerne Otto Nordenskjold (1895) og Carl Skottberg (1908) rekognoserings-ekspedisjoner.
 
I 1896 fikk den britiske innvandreren Walter Ferrier tillatelse fra regjeringen til å bosette seg på et landområde mellom elvene Paine, Serrano og Grey i den nordvestlige enden av Lago Del Toro, og startet der byggingen av en storfe-gård, som skulle fortsette å være i drift til 1976, da dens siste eier, grev Guido Monzino, donerte den til den chilenske staten for å bli tilføyd til nasjonalparken.
 
Fra 1910 til 1960 fant den største husdyrproduksjonen sted inne i parken, der infrastrukturen for husdyr gradvis begynte å øke i befolkningssentrene, kalt «Estancias», som produserte store mengder storfe som ble håndtert på områder som ikke var egnet for slike formål.
 
Denne hele prosessen førte til betydelige økologiske konsekvenser i regionen, og området i parken ble hovedsakelig påvirket av skogbranner som skyldes rydding av land for bruk til husdyr.
 
De skadene som ble påført landet førte til en større bevissthet om bevaring både hos regjeringen og samfunnet, så i 1930 begynte en fase med bevaring for å gjøre dette stedet til et beskyttet område som folk kunne nyte.